«Dragetreneren» er noe såpass uvanlig som en filmserie hvor figurene utvikler seg fra del til del. I førstefilmen fra 2010 var Hikken et barn. I toeren fra 2014 ble han en ordentlig viking. I denne tredje – og visstnok siste – installasjonen har vår helt overtatt sin fars posisjon som høvding for mennesker og drager på hjemstedet Borkøy.

Og når Borkøy trues av onde krefter – nærmere bestemt den aristokratisk utseende, tvers gjennom kjipe dragedreperen Grimmel – er det opp til Hikken å finne et nytt sted hvor stammen kan leve i fred.

Actionsekvensene oppleves fremdeles unødig ståkete og store deler av dialogen klinger også denne gangen kunstig på norsk. Likevel vil «Dragetreneren 3» ganske sikkert bli stående som høydepunktet i serien. Ikke bare ser animasjonen enda rikere og mer levende ut – aller vakrest: den fargesprakende, neopsykedeliske verdenen som åpenbarer seg utenfor kanten av havet – men filmen har også mer komplekse følelser, mer dybde og mer hjerte enn sine to forgjengere.

«Dragetreneren»-trilogien er kort sagt et sjeldent tilfelle av en filmserie som avrundes mens den er på topp.

Anmeldelsen er basert på 2D-versjonen med norsk tale.

Roy Søbstad