Vi er i et utkantsverige hvor fabrikkene står tomme og knapt noen later til å være i arbeid lenger. 17 år gamle Kimmie ser en mulig vei ut – han og en venninne har fått tilbud om lærlingeplasser inne i byen – men hvem skal ta seg av mamma og småsøsknene mens han er borte og pappa sitter inne? Kimmie blir pent nødt til å ta farens plass i den lokale narkobanden.

«Goliat» er en film man ser med stadig synkende hjerte. De harmoniske øyeblikkene er rørende, men få, og følelsen av at forferdelige ting skal skje, henger som en trussel over scene etter scene.

Som i debuten, rusmiljøskildringen «Flukten» (2015), benytter regissør Peter Grönlund seg av et resolutt ujålete filmspråk, og igjen får han bemerkelsesverdige skuespillerprestasjoner ut av mennesker som aldri før har stått foran et kamera. Det gjelder Sebastian Ljungblad i rollen som Kimmie, guttungen som enn så lenge har følsomheten i behold, og det gjelder Joakim Sällquist i rollen som hans lavmælt intense far.

Undertegnede mangler heldigvis forutsetninger for å vurdere om dette er en troverdig fremstilling av virkeligheten. Men jeg kan underskrive på at «Goliat» gjør inntrykk.