Noen tusen år etter vår tid og noen hundre år etter den store katastrofen, er det «De vestlige rovbyenes epoke»: Gigantiske byer på hjul ruller rundt i ødelandet som en gang var Europa på jakt etter mindre byer de kan slakte for ressurser.

Disse byene – skranglete, dampdrevne gigakonstruksjoner som ser ut til å være tegnet av en megaloman Reodor Felgen – er det beste, mest fantasieggende med «Mortal Engines». Så snart filmen kommer ordentlig i gang, er vi over i det etter hvert velkjente landskapet til tenåringsdystopiene «The Hunger Games», «The Maze Runner» og «Divergent»: Vi har en mystisk ung heltinne (Hera Hilmar), vi har en søt ung helt (Robert Sheehan) og vi har en ordentlig kulten wannabe-diktator (Hugo Weaving) som må overvinnes. Mot slutten lånes det også temmelig skamløst fra «Star Wars: Episode IV – A New Hope» (1977).

Undertegnede begynte småkjede seg så snart «Mortal Engines»-verdenen var etablert og det ble tydelig hvilken vei historien bar. Det er ikke dermed sagt at målgruppen – som både er adskillig yngre og adskillig mer eventyrlysten – kommer til å gjøre det samme.

Roy Søbstad