Maren Werner var en av tolv kvinner som måtte overleve på en øde øy i fire uker, helt avskåret fra siviliasjonen. Foto: Damares Stenbakk

Maren (26) fra tv-serien «Øya»: – Føltes som en sakte død

Maren Werner er en av dem tv-seerne møter i TV 2-programmet "Øya", hvor deltakerne skal overleve under primitive forhold. – Det var utfordrende, forteller hun til KRSby.

12 norske kvinner ble satt i land på en øde øy i Stillehavet utenfor Panama i fire uker, helt avskåret fra sivilisasjonen. De filmer alt selv, og det er ingen konkurranser, utstemming eller regler. I programmet «Øya» på TV 2 er det samarbeid som gjelder for å overleve.

En av deltakerne er turnuslegen Maren Caroline Frogner Werner fra Østlandet, som er bosatt i Kvadraturen.

Werner var en av de tolv kvinnene i serien, som måtte klare seg selv med det de hadde på en stillehavsøy i nærheten av Panama. Foto: Privat

Dehydrert og uten mat

Werner forteller til KRSby at det var en stor utfordring å finne mat og vann. Dehydrering ble et stort problem blant deltakerne, og det er det Maren betegner som sitt verste øyeblikk under «Øya».

– Det føltes ut som om du tørket opp innvendig, en sakte død. Det var ganske forferdelig.

– Men jeg vil si at det aller beste var da vi fikk til å lage ild, slik at vi kunne koke vannet. Før vi fikk til ilden tenkte vi faktisk at vi ikke kunne klare det og måtte bli sendt hjem. Vi kunne jo dødd om vi ikke fikk i oss nok mat og vann, fortsetter hun.

Her var leiren kvinnene oppholdt seg og søkte ly. Foto: Privat

Det var utfordrende å holde ut med lite energi. Jeg brukte 20 minutter på å ta på meg skoene.

26-åringen forklarer at dehydreringen påvirket motivasjonen blant kvinnene. Symptomene er ofte svimmelhet, kvalme og redusert energi. 

– Det var utfordrende å holde ut i det hele tatt, fordi man har så lite energi. Jeg brukte kanskje 20 minutter på å ta på meg skoene, alt gikk sakte. Det var utfordrende å finne motivasjonen og holde seg oppe. Og sånt kan det bli dårlig stemning av, spesielt når vi strevde med å få til ilden, forklarer hun.

Levde på skjell og snegler

26-åringen meldte seg på programmet etter oppfordring fra moren, som hadde sett en reklame for tv-serien.

– Jeg har alltid likt å utfordre meg selv, der jeg får prøvd å leve av egen hjerne og det man finner i naturen. Også var det ingen konkurranse, men heller samarbeid.

Deltakerne fra TV 2-programmet. Foto: Privat

Kroppen tåler mye mer enn man tror. Det mentale har mye å si en slik situasjon.

To av kvinnene var videofotografer. Maren var eneste med legebakgrunn. Deltakerne måtte samarbeide for å overleve, avskåret fra all sivilisasjon, kjente lukter og smaker – noe Werner merket godt på kroppen. 

– Jeg savnet helt klart vann og mat mest, men ellers var det å få noe smak i munnen. Vannet vi drakk smakte helt forferdelig, og vi levde på albueskjell og snegler, som smakte det samme hele tiden. Det var ikke engang frukt der.

Sneglene deltakerne livnærte seg av under oppholdet. Foto: Privat

– Det å komme hjem igjen var kanskje en av de beste følelsene jeg har hatt noen gang! Det første vi fikk da vi kom tilbake på hovedøya var brus, sjokolade og frukt.

Og til tross for dårlig stemning under noen episoder, forsikrer Maren at det er svært god stemning blant jentene i dag.

Ville overlevd som Tom Hanks

Ifølge Maren selv hadde hun klart seg på en øde øy som i «Cast Away», etter tv-oppholdet. Foto: Privat

– Om du hadde opplevd det samme som Tom Hanks i «Cast Away», hadde du klart deg bedre i dag, etter å ha vært med i serien?

– Ja, det tror jeg absolutt. Kanskje ikke bare på grunn av det tekniske som å lage ild og fange ulike dyr, men bare det å holde motet oppe. Å vite at kroppen tåler mye mer enn man tror. Jeg tror det mentale har mye å si en slik situasjon, spesielt om man har vært gjennom det tidligere.

Etter erfaringen på stillehavsøya, setter Maren enda mer pris på livet i vesten. Foto: Damares Stenbakk

– Og hva er det viktigste denne opplevelsen har lært deg, som du har tatt med videre?

– Å sette pris på det man har. Det er kanskje litt klisjè å si, men man vet ikke hvor viktig mat og vann er før man mister det. Det er viktig å sette pris på tilgjengelige ting vi egentlig tar for gitt i hverdagen, avslutter hun.